Finn Sivertsen Træet

Eg husker deg som en viljesterk mann og du brente så sterkt for flere saker at noen kunne finne deg intimiderende. Du var den største pådriveren for å få til utbyggingen på Træet, både barneskolen, gymsalen og fotballbanen. Du hadde lidenskap for fotball, du hadde jo spilt mye fotball selv i din tid og ønsket å dele det med min bror, og når vi begynte på barneskolen så ønsket du å skape et aktivitetstilbud for barn. Du kalte det for idrettslaget og som barn var det veldig kjekt å kunne samles på denne måten. Du gav deg med dette da eg begynte på ungdomsskolen, da eg og min søster følte at vi hadde vokst fra det, og eg husker skuffelsen din. For dette hadde vært din måte å knytte bånd med oss på. Men vi var for unge til å forstå. Men det gikk ikke lang tid før du såg en ny mulighet for å knytte bånd når eg begynte med musikk. Du hadde en stor glede for musikk, pappa. Det ble ofte spilt musikk i vårt hjem gjennom CD-spilleren på kjøkkenet eller i stuen. Du satt ofte i den røde godstolen din og leste bøker og du nynnet ofte med på radio, som til tider kunne være plagsomt... Eg husker at når eg såg på deg, så kunne eg av og til skimte en tristhet i deg, men den forble uuttalt. Når du mistet din tvillingbror Børge, så kollapset din verden, han betydde så mye for deg, under minnetalen i begravelsen hans, så ble eg fortalt i senere tid at du hadde sagt at det var som å miste halve deg selv, dette var din måte å formidle hvor ufattelig vondt det var. Eg kan ikke huske noen ting av Børge, eg var vel bare 2 år da han døde i vårt hjem av overdose. Det var deg og vår mor som fant ham. Eg forstår at det må ha knust hjertet ditt. Det skulle ikke gå så altfor mange år etter, at du også skulle oppleve å miste din bestevenn Jan Ove til kols. To brutale tap på så kort tid er ufattelig! Bildet som er på denne minnesiden er fra et bilde av deg og Jan Ove, det er det herligste bildet eg har av deg. Dere såg så lykkelig ut på det bildet - et øyeblikk i tiden eg gjerne skulle sett med egne øyne. Ditt flotte smil lyste opp rommet, det er trist at det skjedde så sjeldent. Men hver gang jeg smiler, så ser jeg deg, for det er ditt smil jeg arvet, pappa! Men eg verdsetter alle de fine øyeblikkene vi hadde, diskusjonene våre hvor du ofte endte opp med å skifte mening etter at vi hadde snakket sammen og kalte meg klok, du kommenterte ofte hvor viljesterk eg var, og hvor flott det var - eg hadde det jo fra deg. Og alle de konsertene du var med meg når eg skulle synge og spille gitar. Du var alltid med meg og var min største støttespiller. Takk for alle de gangene du gav meg selvtillit, pappa. Du bygget meg opp. Når konserten var ferdig, så stod du klar for å fortelle alle i nærheten at eg var så talentfull og hvor stolt du var, eg kunne høre deg lang vei. Du smilte og du hadde glimt i øyet. Men eg blir også melankolsk når eg tenker på disse øyeblikkene, fordi de kunne vært flere, de kunne vart lengre, hvis du bare hadde turt å dele av deg selv og det som bodde i ditt hjerte, pappa. Når skilsmissen kom noen år senere så hadde du tapt. Så mange kamper du hadde kjempet deg gjennom i livet, men denne kampen klarte du ikke. Hvor knusende det enn er, så forstår eg grunnene til hvorfor. Eg var et vitne helt til slutten. Eg bodde sammen med deg i barndomshjemmet så lenge eg klarte, men sorgen over å se deg forsvinne bit for bit, preget meg sterkt og gjør det fremdeles. Det spiste av meg også, vi var begge deprimert. Vi mistet begge mye akkurat da, eg mistet hele min trygghet og familien. Vi ble etterlatt, eg skulle bare ønske at du hadde sett meg og funnet mening sammen med meg, siden eg fremdeles var der med deg. Vi kunne startet på nytt. Men du var oppslukt av din egen sorg. Du hadde utholdt så mye smerte allerede, for mye som hadde bygget seg opp. Du prøvde å få kontakt med meg litt for sent, da var eg blitt så sint, alt hadde fått murret. Eg flyttet ut i Januar 2011, og besøkte deg hver uke i noen måneder, deretter annenhver uke i April og Mai på grunn av russetiden, men det var så tungt å møte deg, du var annerledes. Eg gråt hver gang eg skulle kjøre ut til deg alene, og bare 10 dager etter mitt siste besøk hos deg i Mai 2011 så tok du ditt siste pust. Det er et så ufattelig stort savn, over alt det som skulle bli sagt, alt det som skulle bli gjort. Din bortgang er tragisk! Du var en så stor del av min verden da du døde, at eg mistet en stor del av meg selv, som jeg har prøvd å bygge opp siden. Jeg vil aldri glemme en av de siste samtalene vi hadde da du sa til meg: ''du må dele stemmen din Solveig, den er viktig at verden får høre''. Eg skulle ønske du hadde bydd mer på deg selv til oss, dine nærmeste, slik at vi kunne holdt dine hender gjennom den mørke dalen du måtte gå. Alt vi har i denne verden er hverandre. At vi tåler hverandre og ønsker å bygge hverandre opp. Ikkje skjule, ikke glemme, ikke hindre. Eg savner deg stort, når du døde, så døde også familien vår. Det ble så mye skam og skyld. Omstendighetene rundt dødsfallet ditt fikk enorme konsekvenser, konsekvenser eg må bære og leve med til den dagen eg selv tar mitt siste pust. Eg skulle ønske eg hadde forstått mer da eg var barn og tenåring, at eg kunne reist tilbake i tid og gjort og sagt mer, kanskje for å redde deg. Men eg prøver nå å gjøre det eg kan for deg i ettertid pappa, eg holder på å bygge det vi snakket om, sakte, men sikkert. Du etterlot deg dype spor i meg, på godt og på vondt. Det er stråler som aldri slukner. Eg skal alltid huske deg, ditt navn Finn Sivertsen Træet skal ikke forsvinne, eg skal bære deg sterkt i mitt minne. I mitt hjerte har du alltid et rom, et håp forblir om at vi atter en gang skal omfavne hverandre, tilbake i stjernene fra der vi kom. Kjærlighet gjennom tid og rom Fra din datter Solveig