Minnetale under begravelsesseremonien i Tveit Kirke.
Mamma, Kari
Først, takk til hver og en av dere som har tatt tid til å vise Truls og oss nærmeste støtte og respekt ved å følge Truls til graven. Det er rørende og overveldende å se så mange!
Det er vanskelig som mor å holde minnetale for sin egen unge, men samtidig vil jeg gjøre. Det er det siste jeg får gjort for Truls.
Men hvis stemmen svikter så vit at Truls hadde et rikt liv, et selvstendig liv. Han var så glad i livet sitt og det er så brutalt at han mistet det i så ung alder.
Vi er mange som har mistet Truls. Foruten meg selv er det pappa Knut som bor i Oslo med Eva-Lill og som Truls har besøkt opp gjennom livet. Det er Nils, trygg og god stefar fra Truls var 4 år gammel. Det er storebror Jens som gledet seg så til å få et søsken å utforske verden med, søster Anne-Linn som bare er 1 år yngre og har fulgt med Truls i barnehage og i skolegården, Hans som er 7 år yngre og ble hans lekekamerat i heimen. Så, fine svoger Odd-Egil og endelig Ask og Kaja som gjorde Truls til verdens stolteste onkel.
Truls var forlovet med Siril i mange år. Han elsket henne høyt, betatt av hvor nydelig hun er. De var forståelsesfulle med hverandre og gav hverandre rom når det var riktig.
Truls hadde mange søskenbarn som han visste brydde seg om han og var stolt av han. Og onkler og tanter som fulgte med og heiet på han uansett hva det var.
Lars Erik, støttekontakt over mange år har også mistet sin venn. Truls ble med han på DJ-oppdrag og kom med det inn i musikkmiljøet på Askøy. Han var selv DJ på flere arrangementer.
Mange i Askøysamfunnet har mistet Truls; Stjernelaget, Helsesporten, og ikke minst Norsk Folkehjelp. Arbeidskollegene på Grønneviken vil savne han, alle vennene fra de forskjellige stedene Truls har gått rundt og spredd glede vil merke at Truls mangler. (Jeg har kanskje glemt noe, håper det blir tilgitt).
Ja, Truls kjente så mange. En runde på kjøpesenter på Askøy var nok til å forstå at «alle» kjente Truls, og Truls kjente «alle». Og jeg så at det var gode, varme møter. Er så takknemlig for det!
Truls ble født i Oslo en kald, vakker vinterdag for snart 40 år siden, og bodde der til han var nesten 4 år. Han fikk Navnet Truls Martin Rosenvinge Kolderup. Et navn han senere i voksen alder, helt selvstendig og uten å ta det opp med noen, forandret til Ravnanger. Han var blitt en ekte Askøygutt og ville ha Ravnanger som etternavn.
«Truls, (ikke så naturlig å snakke over hodet på deg) vi forstod tidlig at det var noe ekstra med deg. Men først etter 8 år kom det endelige svaret; du hadde et ekstra y-kromosom. Så var det til og med bevist; det VAR noe ekstra med deg. Denne ekstra y-en gav deg utfordringer fysisk og litt ellers også, men for deg og for oss var dette slik du skulle være. Det var ikke feil på deg! Sammen med ekstra y-kromosom, arv, miljø og dine helt egne krefter ble du den Truls vi alle har så kjær og ble så berørt av»
«Du gjennomførte skolegangen med god støtte fra flotte, kreative lærere. Du fikk et uforglemmelig år på Jæren Folkehøyskole, og dro tilbake der når de arrangerte leirer og jubileer. Du fikk også en dag som rekrutt på Håkonsvern for å kjenne litt på livet i militæret. Det laget BA et fin artikkel om.»
«Etter skolegangen var det arbeidslivet for deg også; du jobbet en tid i et firma som drev med lyd og lys, flere år på Trigger der du og Siril traff hverandre, og nå på Grønneviken. Nye arbeidskolleger, nye arbeidsoppgaver. Du trivdes med jobbingen, stort sett, men litt kjedelig ble det nok også…»
«……..for du hadde så mye å kose deg med i din egen leilighet på Ø. Kleppe. Her regjerte du og du visste hvor ditt skap skulle stå; var det midt på gulvet så ble det midt på gulvet. Bestemme selv ble mer og mer viktig. Du var interessert i så mye, nyheter, i været. Særlig elsket du regn, friskt, rent regn! Men solnedganger gikk også an. Var det en flott solnedgang på gang så kom du farende opp trappen til oss og tok mange fine bilder av solnedgang over Askøy og Øygarden.»
«….og så fikk du reist rundt i verden med fly, tog og lastebil fra leiligheten din. Du elsket simulatorspillene. Og unte du deg en kebab med cola levert på døren, med passende musikk på anlegget, så var du en ekte langtransportsjåfør på vei. Vi hørte deg le og hoie, nynne og snakke der nede. Du virkelig trivdes i eget selskap. Du var glad - og da var vi glad! Vi hørte deg også svi av noen gloser når noe gikk på tverke. En scooter som var treg til å starte fikk høre det. Da holdt vi pusten til vi hørte scooteren summe fint og du var på vei ut i hverdagen din. Det måtte ikke bli for mye stress. «Få deg et liv, mamma, se på meg. Kos deg», sa du når du syntes jeg jobbet for mye».
«Selvfølgelig var det også tunge stunder. Pubertet og ungdomstiden var ikke alltid så lett. Og selvfølgelig var det mange fristelser i et selvstendig liv. En tid var spilleautomatene lokkende, det var mye fristende å kjøpe på nettet også. Men det var helt ok. Vi har vel alle vårt!»
Slik gikk årene i en lett, ganske sorgløs tralt mellom jobb, familie, kos med Siril, aktiviteter, utflukter.
«Så kom oktober 2018 med vondt i magen. Du hadde fått alvorlig kreft! Med kreften kom kurene. Var det ikke cellegift så var det antibiotika. Det sorgløse livet snudde og vi gikk inn i en berg - og dalbane-tilværelse der skrekk, håp, skuffelse og optimisme avløste hverandre. Du var så enestående tapper; «dette skal jeg klare, jeg skal gjøre mitt beste selv om det er tøft» sa du ofte. Og du imponerte ikke bare oss, men en hel kreftavdeling. Ja, Truls - det sorgløse livet snudde men det ble «tid for ømhet, kjærlighet og nærhet» midt i marerittet.»
Det gikk ca 3 måneder og vi trodde det var muligheter for redning, men det vi ikke visste var de skjulte kreftene sykdommen hadde. Det var ikke en likeverdig motstander du møtte i dette løpet, Truls!
«9. Januar, din siste dag. Legene kjempet, det var kaos og vilt, men selv da hadde du noen lune kommentarer til dem midt i krisen. Nils kom og søsken kom. Vi måtte vente på gangen en stund. Så ropte du meg inn til deg og sovnet inntil kinnet mitt mens kirurgen la inn slange i halsvenen din. Du sov videre i flere timer med alle oss rundt deg. Vi holdt deg, snakket til deg, strøk på deg og pustet med deg til du ikke trakk pusten mer og hjertet ditt stoppet. Sakte, stille, fredelig, smertefritt forlot du den syke kroppen og fant veien til en varm og god plass hjertene våre.»
«Om å sette spor; noen blir maratonløpere, noen tar en doktorgrad, noen blir rike på makt og penger. Det du gjorde ut av dine evner og dine ressurser satte også spor og det står minst like mye respekt av de anstrengelsene du gjorde som andres. I våre øyne ble du en vinner og vi ble så utrolig stolt av deg! Ingen kan ta med seg noe i graven, vi kan kun legge noe igjen til livet. Det du legger igjen av spor i oss og alle de du berørte er en ren og god utstråling av vennlighet og godhet, en glød som vi kan bli inspirert av, som vi kan lære av og som kan hjelpe oss når savnet blir uutholdelig.»
Så, kjæreste, hjertegode Truls, ha takk for alt! Det var så uendelig mye du gav. Jeg er så inderlig takknemlig for å få være din mamma og å ha levd i nærheten av deg hele tiden. Du har gjort meg så mye rikere! Nå skal kroppen din vende tilbake til naturen, vi har ikke noe valg….men det er bare kroppen….du, Truls, gløden din-- har jeg, har vi alle – HER, innerst i hjertet!
Hvil nå fredelig, elskede ungen min,Trulsen vår!
Musikk etter minneord; Everglow av Coldplay
Preludium; Tir na noir (trompet Roar Minde Fagerli)
Postludium; You raise me up (trompet Roar Minde Fagerli)
Vis mer
Vis mindre