Solveig Margrete Jakobsen

&nbsp; Kjære omsorgsfulle og kjærlige mor, FOR OSS&nbsp;-&nbsp;den beste&nbsp;– ingen ved siden og ingen over. Vi er og har vært ufattelig glad i deg. &nbsp; Når vi nå skal prøve å beskrive deg finnes det faktisk bare superlativer. Omsorgsfull, kjærlig, ærlig, raus, snill, god, ansvarsfull,&nbsp;positiv,&nbsp;brobygger og sosial – flott og en anelse forfengelig. &nbsp; Som nevnt født i Sauda og her trødde du dine barnesko sammen med bror Sverre. Du fikk en tøff barndom.&nbsp; Din far arbeidet på fabrikken i Sauda og din mor som&nbsp;var blitt&nbsp;svært syk av leddgikt ble helt lammet og sengeliggende.&nbsp;Det var du som måtte stelle hjemme. Situasjonen for den lille familien ble prekær da krigen brøt ut. Fabrikken i Sauda var et yndet bombemål og når flyalarmen ulte gjennom bygda, løp dine medelever til tilfluktsrommet – mens du måtte løpe hjem til din mor for å hjelpe henne. Dette&nbsp;var tøffe oppgaver for et barn, det satte dype spor i barnesinnet og var noe du bar med deg gjennom hele livet. I -42 var situasjonen så alvorlig der inne fjordbunnen - at der ble søkt om pass hos tyske myndigheter&nbsp;-&nbsp;slik at dere kunne få beveget dere fritt mellom Rogaland og Hordaland. Passersedler ble utstedt og dere fikk innlosjert dere hos tante Alette på Løkkling på Bømlo. Din far ble igjen i Sauda hvor han hadde sitt arbeid. I et bitte lite hus innunder fjellet var der både hus- og hjerterom. &nbsp;Mormor &nbsp;-&nbsp;din mor som da var helt sengeliggende fikk plass i den den lille stuen og du og Sverre på loftet. &nbsp;Stuet i hop sammen med&nbsp;tante&nbsp;Alette og hennes barn. Ved krigens slutt ble det retur til Sauda. Sverre fikk hyre på båt og dro ut i den store verden, du fortsatte på skolen og tok ansvaret for din mor. Senere gikk turen til Bergen, hvor du flyttet inn i&nbsp;Knøsesmauet&nbsp;hos din tante Emma. Du tok jobb som barnepike for Willy til Evelyn og Annemor på Lampen. Senere ble det fast jobb på Martens Kjeksfabrikk og Bulls Gummiindustri. Igjen tok du på deg et stort ansvar og fikk plass til din mor på Ask Sykehjem her på Askøy. &nbsp;I Bergen møtte du også din store kjærlighet –&nbsp;NIKOLAI. Dere ble gift i Laksevåg kirke&nbsp;og dere har hatt mange gode år i lag – hele 65.&nbsp; Mang en gang har vi hørt historien om hvordan dere som nygifte – i full&nbsp;brudestas&nbsp;– en råkald&nbsp;januardag&nbsp;-tok sjøfly fra Sandviken og ut til sykehjemmet på Ask – slik at du fikk vist deg fram til din mor. Dere må ha vært litt av et syn, men for en omsorg du igjen viste ovenfor din mor. Du ønsket så inderlig at hun skulle få dele denne dagen&nbsp;sammen&nbsp;med dere. Du og far flyttet inn på Melkeplassen og SMILET JARLE kom til verden sommeren -53. Dere flyttet videre ut på Haugen i Gravdalsveien til fru Holm.&nbsp; Historiene derfra er mange, men ikke noe vi skal rippe opp i. Sinnataggen Grethe – sagnet sies at tilnavnet gav jeg meg selv – kom til i -56 og&nbsp;mors gullunge&nbsp;Trond Helge kom til verden i -60. Da sto også huset i Gravdalspollen endelig klart. I hele denne perioden bodde din mor hos oss. &nbsp;Hun flyttet inn sammen med oss hos Fru Holm og fulgte som en selvfølgelighet videre med til Gravdalspollen.&nbsp; Det ble mange tøffe og strie år for deg. 3 små barn og en mor som skulle ha stell og pass 24 – 7. Måten du tok deg av din mor på lærte oss tidlig viktigheten av å&nbsp;ta&nbsp;vare på hverandre. Da du etter hvert fikk litt bedre tid – lå du ikke på latsiden. Litt tilfeldig arbeid med rengjøring på Gymnaset og ikke&nbsp;i&nbsp;minst blomsterbutikken på&nbsp;Eliasmarken. Du elsket den jobben og&nbsp;du elsket vakre blomster. Jammen santen åpnet ikke du fiskebutikk sammen med din far i Gravdalsveien også. Da hadde dere også funnet plass til ham i huset i Gravdalspollen. Dette med fiskebutikken er en periode i livet vårt som vi skulle vært foruten. All fisk som ikke ble solgt – SKULLE spises. Der ble mange fiskemåltider!!!!! &nbsp; Gjennom hele&nbsp;oppveksten vår støttet&nbsp;du&nbsp;oss,&nbsp;du&nbsp;så det som en selvfølge å stille opp og være med på fritidsaktivitetene våre. Enten det var dugnadsarbeid i&nbsp;Nygårdslien&nbsp;Skolekorps eller&nbsp;andre ting. Club&nbsp;Darling&nbsp;Point ble et hjertebarn – en klubb for funksjonshemmede. Her la du og far ned mange timer og&nbsp;dere&nbsp;dro på mange turer sammen med dem. På begynnelsen av -70-tallet begynte du å sysle med tanken om å begynne på Hjelpepleierskolen. Motstanden hjemme var til dels stor, far&nbsp;brommet og&nbsp;mente han hadde et tøft arbeid,&nbsp;hvem i alle dager skulle lage middag til ham etter steintøffe arbeidsdager&nbsp;-&nbsp;visst du begynte på skolen og deretter kanskje skulle ut i full jobb??? Løsningen ble at jeg ble hjemme 1 år etter endt Ungdomsskole – slik at far kunne få middag på bordet hver dag&nbsp;og du kunne få utdannelsen du ønsket deg.&nbsp; Ordningen fungerte helt fint for alle parter, men det er godt at tidene har forandret seg. Litt rart å tenke på - &nbsp;tilfeldighetene rår, da vi hjemme fant et bilde tatt av klassen du gikk i - fant jeg både Reidar sin mor og deg på bildet. Deres hadde gått i samme klasse. Du fikk din eksamen ved Bergen Kommunale&nbsp;Hjelpeplerierskole&nbsp;i 1973 og fikk etter hvert fast jobb på Haukeland Sykehus, Avd. Øye post 2.&nbsp; Du – som den omsorgspersonen du alltid har vært&nbsp;-&nbsp;stortrivdes&nbsp;i yrket. Du elsket arbeidet ditt og du fikk et fantastisk forhold til alle dine kollegaer. Også pasientene satt stor pris på deg.&nbsp; I februar 1975 skrev en av dem –&nbsp;Rchard&nbsp;Bødtker Henriksen – en liten diktsamling. &nbsp;Samlingen het: OBSERVASJONER FRA ET&nbsp;STIKKLAKEN (Søstrene ved post II).&nbsp; &nbsp; Om søster Solveig&nbsp;skrev&nbsp;pasienten: Hvite sokker, rask i ganget, Bena plantes fast i spranget. Fønet hår og vakkert smil, Men hun vet nok hva hun vil. &nbsp; Etter hvert kom barnebarna til, Tom Christian var først ut og siden ble det 7 i tallet. Da Michelle kom til verden var det også plass til oss i Gravdalspollen, vi hadde flotte år sammen med deg og far der før vi flyttet inn på Hammersland.&nbsp;År&nbsp;-&nbsp;hvor våre bånd ble enda sterkere. Siden var du så heldig å få oppleve å få 6 oldebarn, og jeg kan ikke glemme en liten episode da Sebastian kom til verden januar -95. Jeg ringte fra Nordfjordeid – og da du tok telefonen&nbsp;i Gravdalspollen og jeg fortalte den store nyheten, utbrøt&nbsp;du:<br />«Å herre min Gud Grethe, jeg står her å ser på enOLDEMOR&nbsp;i speilet» &nbsp;Også alle dine barnebarn og oldebarn har fått opplevd din omsorg og kjærlighet. &nbsp; I -95 flyttet du og far inn i det nye huset på Ramsøy. Dere fikk flotte år&nbsp;sammen der ute.&nbsp;Gode naboer, familie og venner.&nbsp;Du begynte i kor og var aktiv i både Velforening og Helselag. Som nevnt hadde du en tøff barndom og alderdommen ble også tøff og vanskelig. Å få diagnosen Alzheimer på begynnelsen av 2000 var ikke enkelt og du prøvde en stund å fornekte den.Heldigvis bodde dere på Ramsøy og vi kunne være trygg for deg der ute. Du visste så godt hvordan denne sykdommen ville utvikle seg og hva den ville gjøre med deg. Du var så redd for at du ville glemme oss alle, men selv på slutten kunne vi se gjenkjennelse i øynene dine.&nbsp; I&nbsp;6.5 år har du bodd på&nbsp;Ravnanger&nbsp;Sykehjem. &nbsp;Svært tøffe år, men også her krøp du innunder hjerteroten til de som jobbet der. Du ble glad i dem alle og de ble glad i deg.&nbsp; Du har fått utrolig god omsorg og de tok gått vare på deg gjennom alle disse årene. &nbsp; For 3 år siden&nbsp;-&nbsp;da vi mistet&nbsp;SMILET&nbsp;Jarle&nbsp;-&nbsp;tok vi det alle ufattelig tungt - &nbsp;og vi har mange ganger lurt på hva&nbsp;DU&nbsp;tenkte da han plutselig forsvant og ikke kom inn gjennom døren&nbsp;mer&nbsp;? En ting vet vi at du visste&nbsp;- han forsvant ikke frivilling og at dere&nbsp;to&nbsp;tenkte på hverandre&nbsp;-&nbsp;det vet vi. Jeg begynte med å si at vi bare&nbsp;har&nbsp;superlativer når vi skal beskrive deg, og jeg har virkelig tenkt&nbsp;og undret&nbsp;de siste dagene at&nbsp;-&nbsp;noe måtte det vel være!!&nbsp; Noen riper i lakken måtte vel også du ha? De eneste jeg fant var&nbsp;at&nbsp;vi som barn syntes det var utrolig flaut når du startet opp&nbsp;for&nbsp;å samtale med alle, enten det var i butikken eller på busstoppet. Eller da&nbsp;vi sto i kassakø på Stjernemarkedet og du valgte den lengste kassakøen. Jeg husker at jeg ble så irritert og sint, men svaret du ga var: Ingunn sitter i den kassen&nbsp;og henne synes jeg det er så fint å snakke med. Som voksen har&nbsp;vi&nbsp;heldigvis innsett hvilken stor gave du hadde fått. En fantastisk egenskap til å knytte bånd! Du var alltid positiv, vi hørte deg aldri snakke negativt om noe eller noen. Brummet far om noe eller noen – så du hardt på ham, for det likte du ikke, og han visste når det var på tide å tie. Vi vil takke deg&nbsp;MOR&nbsp;for alle gode minner, våre eventyrlige sommerferier på Sørlandet ved Tronstadvannet og våre fantastiske somre på Ramsøy. Etter at vi fikk bil ble der&nbsp;pakket i&nbsp;den lille&nbsp;Angeliaen–&nbsp;og&nbsp;det ble pakket i høyden. Bilen var stappfull da vi kjørte sørover,&nbsp;og&nbsp;da vi&nbsp;etter&nbsp;fantastiske uker&nbsp;der sør&nbsp;returnerte, &nbsp;var&nbsp;det&nbsp;enda trangere&nbsp;i bilen&nbsp;– vi 3 barna i baksetet&nbsp;og i tillegg hadde vi fått hver&nbsp;vår&nbsp;store kartong med&nbsp;nyplukkede&nbsp;jordbær på fanget . Jammen var turen&nbsp;hjemm&nbsp;<a id="_GoBack" name="_GoBack"></a>over&nbsp;gjennom Seterdalen lang.&nbsp; Men må&nbsp;vite;&nbsp;mors&nbsp;jordbærsyltetøy&nbsp;skulle&nbsp;lages da vi kom hjem. &nbsp;Vi har også gode og fine minner fra våre barndoms somre hos bestemor og bestefar på Ramsøy, hvor vi var så heldige å få være sammen med resten av familien&nbsp;der ute. Vi fikk låne båt og vi koste oss med hesjing,&nbsp;fiske og bading. &nbsp;Du og far var også glad i å gå på ski og vi ble tatt med fra vi var ganske små. &nbsp;Høyeste toppen måtte bestiges – for som du sa; Jo mer vi svetter jo brunere blir vi.&nbsp; Vi var nok ikke alltid enige&nbsp;den&nbsp;gang, men belønningen som var appelsin og en rute kokesjokolade&nbsp;på toppen&nbsp;fristet og vi hang med. Du og jeg&nbsp;MOR&nbsp;hadde en&nbsp;vidunderlig ferie sammen til Kypros sommeren -99.&nbsp;En ferie hvor vi koste oss og fortalte hverandre mang en hemmelighet. Det var godt å dele. &nbsp;Men mest av alt&nbsp;MOR&nbsp;vil vi takke deg for alle hverdagsminnene vi har. Der du sto støtt, viste oss omsorg, tillit og anerkjennelse.&nbsp;Hvor vi fikk føle oss betydningsfull&nbsp;og elsket! &nbsp;&nbsp; De siste 6 døgnene etter at du falt i koma på&nbsp;Ravnanger, ble&nbsp;tross alt&nbsp;fine døgn. Barn,&nbsp;svigerbarn,&nbsp;barnebarn&nbsp;og oldebarn tok turen. Vi&nbsp;spilte musikk,&nbsp;sang, mimret, lo og gråt. Vi velger å tro at også du hadde det fint i disse døgnene sammen med oss, for hver gang en av oss prøve å reise hjem for å få litt søvn, ble du straks litt dårligere og vi fortet oss tilbake. Du ville ha oss alle der. Morgenen fredag den 11. mai – da du tok farvel – var&nbsp;en vidunderlig vakker morgen. Det var morgengry, stille – lett tåkedis og fuglene var så vidt begynt å synge. Du åpnet øynene dine for første gang på 6 døgn – så på oss og smilte – før du lukket dem igjen.&nbsp; Vi ba deg gi oss et lite tegn når du var kommet på plass hos&nbsp;SMILET&nbsp;Jarle. &nbsp;Etter at vi hadde vært hos far den morgenen – kjørte vi hjemover over Askøy broen – fremdeles tidlig morgen.&nbsp; Inn over byen lå der lett tåkedis og litt skyer som solen lekte seg i. &nbsp;Midt inne&nbsp;i &nbsp;dette&nbsp;skydekket&nbsp;-&nbsp;så rosa og vakkert av sollyset&nbsp;-&nbsp;så vi et nydelig hjerte – og&nbsp;det&nbsp;ser vi på som tegnet&nbsp;fra deg.&nbsp; Du var kommet på plass og hadde det bra. &nbsp; Som&nbsp;Trond Helge sa til presten&nbsp;her&nbsp;:&nbsp;«&nbsp;I det øyeblikket ble vi nesten&nbsp;litt&nbsp;REGILIØS» Takk for alt kjære mor - hvil i fred! &nbsp; Gud har plukket blomster igjen og igjen. Han vet nok at det smerter for oss som står igjen. At Gud er glad i blomster, er både visst og sant. Atter har han plukket den fineste han fant.