Nansy Bekken

Minneord for Nansy Bekken Nansy ble født 19.03 1932 som den andre i en søskenflokk på tre. Hun vokste opp sammen med far Kristoffer Sagebø, mor Theodora og søsknene Paul og Lillian. Utover folkeskolen gikk Nansy på husmorskole, og jobbet i ungdommen flere steder som kokk før hun tok seg jobb på ullvarefabrikken i Ytre Arna. Og det var på denne tiden hun traff Oluf som hun giftet seg med i 1955. Sammen fikk de sønnene Villy, Bjørn og Tommy. Den førstefødte gikk bort kort tid etter fødselen. Søsteren Lillian forteller om god og harmonisk oppvekst i Svelgen, der alle i familien var svært knyttet til hverandre. Hun og Nansy har hatt tette bånd gjennom hele livet og vært en god støtte for hverandre når det trengtes. Under oppveksten til barna tilbrakte de alle feriene sammen, og de sterke båndene beholdt de også i ettertid, både i form av besøk og hyppige telefonsamtaler. Bjørn og Tommy minnes en svært god og omsorgsfull mor. De husker at barndomshjemmet som et sted der alt var på stell - alltid ryddig og rent, god mat på bordet og et sted der en kunne søke trygghet og trøst når det trengtes. De minnes og en mor som la stor vekt på å ikke forskjellsbehandle dem. Men så lenge de kan huske var det og en mor som bar på en sterk uro over at det skulle skje dem noe, selv om hun prøvde å skjule det så godt hun kunne. Rapporteringsplikt når de var på reisefot var obligatorisk. Det siste året, når hun knapt kunne bevege seg, uttrykte hun stadig at hun syntes det var for galt at hun ikke kunne lage mat til dem når de kom på besøk. Niesene Linda og Randi hadde og et spesielt nært forhold til tante Nansy og onkel Oluf. I oppveksten truet Linda stadig med å flytte til tante og onkel hvis hun ikke fikk viljen sin. Hun nevner spesielt den hjertevarmen hun alltid ble møtt med, og som var like tydelig ved besøkene i voksen alder. Nansy var aldri en spesielt utadvendt person. Men det traumatiske tapet av den førstefødte kom til å prege Nansy spesielt sterkt, sannsynligvis resten av livet. Hun søkte aldri en stor kontaktflate, men knyttet seg desto tettere til egen familie og nære venner som betydde mye for henne. Etter at de nærmeste venninnene gikk bort ble kontakten med de gjenværende desto viktigere; spesielt Oluf, sønnene Bjørn og Tommy, søsteren Lillian, og de to Kariene. Nansy var svært bestemt på ting som var viktig for henne. Hadde hun fortsatt levd, ville hun hardnakket forlangt at det var flere som skulle med; nemlig PLEIERNE ved omsorgsleiligheten på Ravnanger. Hun snakket ofte varmt om dem, og omtalte dem som om de var nærmeste familie. Og det må nok til en viss grad ha vært gjensidig, for hun fortalte at noen til og med stakk innom når de egentlig hadde fri. Den gode kontakten med pleierne var noe både Bjørn og Tommy la merke til og er evig takknemlig for. Oluf og Nansy hadde stor omsorg for hverandre, noe som bare syntes å bli sterkere etter som begge fikk skrantende helse. Etter Olufs død i 2017 merket vi raskt hvor fort helsen forverret seg, og det var ikke uventet at Nansy gikk bort bare ni måneder etterpå. Savnet og ensomheten etter Olufs død var tungt å bære for henne. På det aller siste uttrykte hun at hun var ikke redd for å dø, bare sønnene var med henne. Og det ønsket fikk hun heldigvis oppfylt. Først etter at hun var død forstod vi hvor denne roen i forhold til døden kom fra. Og det kom fra Mona, en av de faste pleierne, som refererte til noe Nansy hadde sagt til henne den siste tiden: « Jeg gleder meg til å møte Oluf igjen»

Takk for gode minner Nansy

❤️

❤️