Søster og bror- hånd i hånd
som gjennom livet har knyttet kjærlige omsorgsfulle bånd.
Da livet sakte brast, de felles skjebne endte
- på siden av seg selv-
i mange fine stunder også så nær...
De snudde og de vendte....
Alt hva de har vært for oss,
vi ville ikke vært foruten
Livet- gleden- sorgen
I takknemlighet vi utbringer
heders-tributen!
Selv om det var en dagsreise fra Tønsberg til Askøy - var det høydepunkter for meg når vi var isammen!
Det medførte togreiser ,biltur over fjellet eller å få besøk på Nedre Råel i mange uker på somrene! Ferieturer, opplevelser, sørlandsturer og liv og røreikke minst min første Danmarkstur !
Sammen med tante Astrid utgjorde onkel Rolf et sett trygge betydningsfulle mennesker i min barndom og oppvekst- og det vil jeg takke for og minnes her idag.
Det var på Askøy jeg tok det ene svømmemerket etter det andre , onkel Rolf åpnet svømmehallen for Mari og meg- og vi to la på svøm.
Da jeg var syv fikk jeg bærbar kassettspiller til jul , OG den bar jeg rundt på ! Onkel Rolf hjalp meg så jeg fikk min første opptakskassett med Hakkebakkeskogen- mener det var ifra en båndopptaker , et typisk skoleredskap!
Onkel Rolf var leken og uten tvil glad i barn! Han skapte tillit, var kreativ og hadde energi! Og han var omsorgsfull!
Det ble skattejakt, rare påfunn og god stemning!
Isammen med mamma og pappa hadde de 4 voksne det kjekt , mange samtaler og hyggelige stunder. Vi feiret jul isammen og jeg gledet meg alltid til å være isammen med dere!
Og når vestlandsfsmilien kom, ble det ekstra liv i Uranusveien og Safirveien - og alltid mye og god mat, latter og kos! Det er for meg svært gode minner
Sist jeg besøkte onkel var i oktober 2016. Det har i alle disse årene vært viktig for meg og se hvordan han har hatt det og jeg har følt et forlenget bånd fra mamma og pappa som brått ble så borte og ikke lenger tilstede! Og når jeg kommer på Askøy besøk, får jeg bo hos min tante, som jeg også alltid setter stor pris på !
Vi snakker ofte om hedersmenn, men her idag vet jeg om to hederskvinner- og de er begge mine tanter og nå nylige enker!
De har på så omsorgsfull og tålmodig måte stelt og passet på hver sin mann- i en årrekke.
Vi som vet hva dere har stått i, vil takke dere og jeg beundrer dere!
Det krever mot og eviglang kjærlighet det dere har utført !
Da sykdommen til onkel Rolf var langt fremskreden , kom jeg en dag på sykehjemsbesøk, det er noen år siden. Han ville spille gitar for meg... og han sang! Og så sa han plutselig- tenk at jeg sitter her med datteren til Tiddi!
Det var et så sterkt øyeblikk og det vil for alltid stå brent fast-
Vi må aldri slutte og håpe
og ikke glemme
at livet og øyeblikkene
er ikke over før de er over!
Jeg lyser fred over onkel Rolfs minne.
Kjære Soffafai.
Jeg vil først si hvor takknemlig jeg er for å ha hatt en morfar som deg. Når jeg tenker tilbake, synes jeg det er så kort tid siden jeg var liten og kom på besøk til deg. Det var alltid like spennende å komme på besøk i det gule huset på Askøy. For meg, og seinere for mine barn, var det et eventyr å komme til deg og mormor. Vi gledet oss alltid voldsomt, for dere tok så godt imot oss. Jeg har utallige minner om deg og mormor. Dere gjorde så mye sammen med oss, noen ting bare for gøy, andre ting fordi det var nyttig for oss å lære det. Jeg har forsøkt å ha dere som forbilde når det gjelder oppdragelse, livsglede og tålmodighet.
Jeg syntes det var så fint at du hele tiden viste mormor hvor glad du var i henne, og du sa ofte at du var så heldig som hadde TO Astrid Johanna-er. Jeg syntes det var veldig spesielt å ha det navnet.
Livet er uberegnelig. Jeg husker at da jeg var liten, spurte du meg ofte om jeg likte meg på skolen. Jeg svarte gjerne at jeg syntes ikke skolen var så veldig gøy. Da sa du at det var viktig å ta en utdannelse for det var en ting som ingen kunne ta fra deg. Derfor syntes jeg det var så trist at du fikk Alzheimers for du var så full av kunnskap og ville så gjerne dele med andre. Du likte å prate om alt mellom himmel og jord og var som et vandrende leksikon. Du ville ha blitt glad hvis du hadde visst at jeg tok lærerutdanning og jobber i skolen i dag. Mastersoppgaven min handlet om ute-undervisning, kanskje var det alle turene med deg ute i skog og mark som viste meg hvor mye man kan læra i naturen.
Jeg skulle ønske at du hadde fått sjansen til å bi kjent med Snævar, mannen min. Dere ville ha satt pris på hverandre, men du var blitt syk da jeg traff han. Men det var én episode med han som du husket lenge, kanskje et eksempel på at godheten og rettferdighetsfølelsen din levde til tross for sykdommen. Det var sånn at en gang kom Johan, kameraten din, på besøk i det gule huset, og familien fra Island var på besøk. Johan kjørte seg fast i en snøfonn i innkjørselen og da gikk du og Snævar ut og hjalp han med å komme løs. Du hadde ikke lagt så mye merke til Snævar før, men etter dette var du så takknemlig og takket han for hjelpen omigjen og omigjen hele kvelden. Det var jeg veldig glad for. Du var alltid flink til å få andre til å føle seg verdifulle og passet på at alle hadde det bra.
Til slutt vil jeg si takk. Jeg tar avskjed med hjertet fullt av takknemlighet. Takk for alle eventyrene du leste for meg, for å lære meg å spikke med kniv, lage pil og bue, ta oss med på snopetur til Petra, for å ta meg og mormor med på bilturer i Norge og på besøk til slektningene i Tønsberg. Takk for tålmodigheten, godviljen og alle de gode minnene som du gav meg.
Kjære soffafai – jeg var heldig som var barnebarnet ditt – du var en god bestefar.
Minneord ved båren:
Kjære venner.
Takk for at dere er her med oss.
Pappa er død. Et liv er over. Minnene lever videre.
Alle vi sitter her med minner, personlige minner og felles minner, forhåpentligvis mest gode minner. Dem skal vi ta vare på, dele med hverandre og takke for.
Pappa var den beste ektemann, en god far og svigerfar, en super og litt sprø farfar og soffafai, oldefar, bror og onkel.
Pappa kom fra det som het og heter små kår. I årene etter krigen var det ingen selvfølge at en arbeidersønn fra Ringshaug skulle få muligheten til å ta utdannelse. Det fikk han.
I talen som pappa holdt for sin far på hans 75 års dag gjorde han nummer av det, og takket sine foreldre for at de hadde trosset janteloven, spent inn livreimen og gitt sønnen den muligheten.
Den takknemligheten var kanskje med på å motivere han til å vie livet sitt til arbeid for og med barn og unge. Ikke minst de som hadde oddsene mot seg.
I arbeidstiden jobbet han I skolen. I fritiden jobbet han I ulike lag og foreninger med å legge til rette så barn og unge kunne lære, vokse og utvikle seg.
Han var ikke redd for å ta initiativ. Han var ikke typen som satt med kaffekoppen og forarget seg over at ingen gjorde noe med ditt eller datt. Da meldte han seg heller frivillig til tjeneste. Han ville bidra med noe, han ville bruke seg.
Et eksempel til etterfølgelse.
De siste dagene har vi sittet og bladd I gamle album og papirer og ledd og grått. I bunken fant vi bl.a.et avisutklipp, et intervju som Askøyværingen tok med han I anledning 60 årsdagen.
Selv om det bare var på en side, var det nærmest for et dybdeintervju å regne, for verken spørsmål eller svar var overfladiske og tullete, men gode og ordentlige.
Med fare for å nærme meg det makabre har jeg lyst til å lese et par linjer fra det intervjuet. Etter at de hadde snakket om alle disse lagene og organisasjonene han hadde vært aktiv I, stilte intervjueren et siste spørsmål, og nå kommer det nesten-makabre: Hvilken organisasjon skal få gleden av din innsats I det hinsidige
Pappa tok spørsmålet I den ånd det ble stilt og sa lite om sine forventninger og forhåpninger til det evige, men sa dette: Hadde jeg fått muligheten til å gjøre noe fra det hinsidige, etter å ha skilt meg fra kroppen og fått større radius, ville jeg jobbet for mer likhet I verden. Det er min visjon og mitt håp. En fornuftig verden avhenger av likhet for mennesker. Gi menneskene alle de rettigheter de har krav på som beboere på denne jorden. Hvis industrilandene ikke får øynene opp vil de andre ta retten selv. Det er det største problem mennesket står overfor, I tillegg til det økologiske.
- arbeide for mer likhet I verden.
Et eksempel til etterfølgelse.
I 20 år levde pappa med diagnosen Alzheimers. Ifølge statistikken er det tre ganger lenger enn gjennomsnittet. Han hadde god tid til å reflektere over sin skjebne og han tok den med fatning. Han bestemte at sykdommen skulle ikke få ødelegge mer enn nødvendig. Han var åpen om den helt fra starten av og gikk inn for å fokusere på det positive og gode. De tyngste stundene prøvde han å holde for seg selv.
Jo mer han mistet – jo mer takknemlig ble han. For det han hadde igjen.
All mat var god. Alt vær var perfekt. Anu og alle de andre pleierne var fantastiske. Ellen var et funn.
Bitterheten over alt han etterhvert ikke kunne fikk aldri fotfeste. Takknemligheten tok fullstendig overhånd.
Et eksempel til etterfølgelse.
Men litt etter litt senket mørket seg og han ble borte for oss. Da var mamma et anker. Hun holdt han fast I virkeligheten så lenge det gikk – og enda litt lenger.
Pappa stolte ubetinget på mamma. Og når det ble vanskelig og han ble redd og usikker, brukte han navnet hennes som et slags mantra. Han kunne sitte og gjenta det for seg selv: Astrid, Astrid, Astrid. Han var trygg, det var ingen fare, Astrid passet på.
For over 60 år siden gav mamma et løfte om gode og onde dager. Det har hun holdt. På vegne av oss andre I familien vil jeg takke henne for det.
Det er noen år siden pappa kunne uttrykke seg klart. Derfor har jeg tenkt å ta meg den frihet her og nå å takke på hans vegne også, for jeg vet at han hadde villet at blant han siste ord på denne jord skulle være disse: Kjæreste Astrid, takk for alt.
Til slutt vil jeg låne noen ord av Astrid Lindgren. Hun hadde også foreldre som var veldig glad I hverandre og som hun var veldig glad i. Hun forteller at siste gang hun besøkte sin far før han døde, sa han til henne: Å barn. For en mor du har hatt.
Og jeg og Mari og Håvard vil gjøre hennes svar til vårt og si: javisst har vi det. Og for en far vi har hatt. Med et så trofast og kjærlig hjerte. Et inntil døden kjærlig hjerte.
Pappa hadde 7 oldebarn, Jonah, Isak, Hanna, Hilmir, Ylfa, Egill og Aníta Liv. 4 av dem er her I dag. De vil legge en blomst på kisten til oldefarfar og soffafai.
Hvil deg nå, pappa. Vi lyser fred over ditt minne.
‘Der. Det er han. Sofafai – Rolf – morfar.’ Jeg viser et gammelt bilde av han til en venn.
‘Hann ser jo ut som julenissen,’ svarer vennen min.
‘Hann var jo det, egentlig,’ sier jeg. Jeg fikk se han én gang i året vanligvis, og det var beste tiden i året. Han ga av seg selv, var tålmodig og positiv, og hadde et spesielt sted i sitt hjerte for barn.
Besøk til Askøy som barn er grunnen til de fleste minnene mine. Nesten som en drøm – der var sommerferien, og der fikk vi gjøre alt det vi ikke kunne på Island. Med bestefar plukket jeg blåbær og jordbær, hogget ved, tente bål, grillet pølser ute i hagen, badet i sjøen, fanget krabber og satt i solen (der det var varmt!)
Jeg fikk sitte på fanget til bestefar mens han leste om Askeladden og hans eventyr, med sin rolige, dype stemme og begeistrede dramatiske uttrykk.
I de siste årene har det vært stille rundt han, men før han ble syk var det nesten umulig å få han til å sitte i ro.
Alle minner om han har sterke sanseinntrykk. Stemmen som alltid var et trinn under latter. Latter som var varm, aldri hånlig. Vi hørte hvor han var, vi kunne gå etter lyden av øksehogg. Låten i gressklipperen. Den ujevne gangen etter hofteoperasjonen. Rusk i tørre pinner, grov bark og knaking i kvist – alt det ubehagelige arbeidet som han aldri nølte med å påta seg.
Men det var ikke bare lyd. Lukt var det også. Det var en Sofafai-klem-lukt som jeg lenge har savnet. Når jeg tenker på han så er det gjennom sanseinntrykk. Minner om han er fulle av sollys som honning. Lukten av sol-bakte steiner. Løo og ved. Bensin og nyslått gress. Lukten av gamle bøker og ferske skillingsboller.
Han laget pil og bue til meg. Hann laget stikker til å grille pølser på, sang med meg på syngefjellet og hjalp meg å klatre i trær. Jeg fikk være Ronja Røverdatter i mitt rike og han var hele samfunnet. Det gule huset var et passelig slott. Og han var med på leken uansett hva jeg fant på.
Han lærte meg å tenke. Han så at jeg ikke likte fotball og hadde liten tid for dukker. Men bøker og gåter og puslespill, det likte jeg. Og han hadde alltid noe nytt å finne ut av. Når han kom inn i rommet med det spesielle glimtet i øyet, visste jeg at han hadde funnet på en ny gåte, eller et nytt puslespill for meg å finne ut av. Labyrinter og minnespill, musikk og leker – han kjedet seg ikke (eller var kanskje en utrolig god skuespiller) over å finne på noe for mitt unge hode. Jeg håper at jeg kan vise et lite glimt av hans tålmodighet, og nøre opp under fantasien til mine barn og barnebarn som han gjorde for meg – da kan jeg være stolt.
Og litteratur likte vi begge så godt. Da jeg bestemte meg å studere litteratur, var han den første som gratulerte meg.
Men det var ikke bare gamle ting. Han lærte meg mye om datamaskiner og teknologi. Vi satt på kontoret hans og fant ut av DOS. Han var ikke redd for fremskrittet og oppfordret meg til å lære. Han var nysgjerrig på nye ting og han lærte meg å oppleve sommerfuglene i magen i møte med nye ting, med forventning fremfor frykt.
Mine minner av han henger sammen med steder. Sitte og lese på gangen til mormor og morfar sitt soverom – der som rekkevis med bokhyller fanget tankene til en ung jente med mye fantasi. Turene til snillebjørneskogen (og slemmebjørneskogen) der mange eventyr foregikk. Klemmen på flyplassen.
Det var ubehagelig, men samtidig passende, å komme ut av flyet denne gangen på nye Flesland og ikke kjenne seg igjen. Vi får ikke gå tilbake. Som Heraklit sa: Man kan ikke to ganger stige ned i den samme elv.
Men minner har man. Jeg vet han lever i minnet til et helt samfunn. Og denne elva vil bære han fremover i alle våre hjerter.
På en dag som denne ønsker vi å rette enn dypfølt takk til Rolf for alt han var for oss i Kleppe Musikklag. Han lærte oss lagsdrift og han hjalp oss å samle inn midler til instrumenter. Han engasjerte seg med oss minst 2 år. Han var også delaktig i Kleppe Skoles tilblivelse og har dermed hovedæren for at korpsmusikken kom til vår bygd. Også ASM har nytt godt av hans arbeidskraft. Rolf er æresmedlem i KML, tildelt Kipekjerringa og ASM sitt hederstegn.
Vi i KML lyser fred over hans minne.
Jeg hadde Rolf Ek som sjef på Kleppe Skole noen år. Fikk lære ham å kjenne som en intelligent og dedikert rektor, som var tidlig i gang med data og gode rutiner for den daglige driften på skolen. Han var høyt respektert av ansatte, foresatte og elever. Jeg vil minnes ham med stor respekt for samarbeidet på Kleppe Skole.
Takk for alt du gjorde for sang- og musikklivet på Askøy, og særskilt skolekorpset på Kleppe.
Vi er mange som har hatt stor nytte og glede, gjennom mange år, av innsatsen du gjorde.
Takk!
Gjertrud Fagerli
Jeg husker Rolf Ek som en inspirerende lærer, engasjert trener og idrettsleder. Han var en ildsjel som betydde mye for mange. For meg var han en inspirator.
Jeg fylles med vemod ved Rolf Ek sin bortgang. Samtidig sitter jeg igjen med mange gode minner om Rolf Ek som lærer og en drivende kraft i idrettsarbeidet på Askøy.
Jeg vil lyse fred over Rolf Ek sitt minne, og overbringe min dypeste medfølelse til familien.
Kjære svigerfar.
Du ble et forbilde for meg. Du var stødig og trygg på deg selv og samtidig kjærlig og omtenksom i omgang med andre.
Jeg kommer alltid til å huske deg med respekt og kjærlighet.
Nå har jeg vært en del av familien din i over 40 år, og det har gitt meg minner og
opplevelser som er mitt livs store skatt.
Gud velsigne og bevare deg.
Din svigersønn.
Rolf Ek kæri tengdarfaðir.
Þú varst mér fyrirmynd um staðfastan mann og um leið ástríkan í garð allra sem þú umgengst.
Ég mun æðtíð mynnast þín með virðingu og ást.
Það eru komin rúm 40 ár sem hef verið hluti af fjölskyldu þinni og þær minningar og sú reynsla eru fyrir mér minn lífs fjársjóður.
Guð geymi þig og varðveiti.
Þinn tengarsonur
Kristjan Eggert Gunnarsson