Sigfrid Marie Vikøyr

Takk for alle hilsener, minneord, blomster og dere som møtte opp i Strusshamn kirke fredag. Det ble en fin seremoni i min mors ånd - inkluderende og verdig. Her er minneordet som ble fremført:


Sigfrid Marie Vikøyr 1906 1934 - 1006 2020

For nøyaktig 86 år siden i dag kom Sigfrid Marie Vikøyr til verden i Hestetræet, som var en liten veiløs grend nord på Askøy. Hennes mor Kristine fødte hele sju barn, men bare tre av dem vokste opp: Odd, Sigfrid Else. Hennes far Oluf arbeidet på båt i noen år i innenriksfart, men arbeidet senere på land.

Sigfrid var et talentfullt og ansvarsfullt barn, og var dessuten svært skoleflink. Men som det gjerne var for jenter på denne tiden, ble det ingen utdannelse ut over syvårig folkeskole. Deretter hadde hun husposter flere steder, og arbeidet også på Haraldsplass sykehus i Bergen, og senere på det travle sildesalteriet i Skarholmen.

Der ble hun kjent med mannen, som senere skulle bli hennes livsledsager, Jan Vikøyr, som var fra Skarholmen. Han var dessuten bror til lillesøster Elses kjæreste Helge! Ifølge hennes egne beretninger om denne tiden var det ikke kjærlighet ved første blikk, men et visst inntrykk måtte skarholmsgutten ha gjort for hun fortalte at hun fant ham arrogant og overlegen, og ba til Gud om at hun ikke skulle bli forelsket i ham!

Men så gikk det plutselig fort: De ble kjærester sommeren 1955, og giftet seg samme høst, og flyttet sammen hos Jans foreldre. Og før neste sommer var vesle Bente kommet til verden.
Året etter, i 1957 så Harald dagens lys, og i 1959 kom Kjersti. I løpet av fire år var Sigfrid blitt trebarnsmor.

Og det stanset ikke her - i 1961 rammet tragedien - et fullbåret jentebarn omkom under fødselskomplikasjoner på fødestuen. Jan bar barnet hjem i armene sine og snekret selv den lille kisten.
Men lykken snudde, og i 1962 kom Elisabeth til verden. Familien var nå blitt på seks, og med stor egeninnsats reiste de eget hus på nabotomten i Skarholmen.
Og tre år senere i 1965 kom minstedatter i 1965 Heidi.

Det hører med til historien at Sigfrids søster Else og Jans bror Helge også giftet seg og fikk syv barn. De bodde i nabohuset i Skarholmen. Mellom de to husene løp det altså rundt til sammen tolv barn som hadde mye felles lek og glede!

Årene med småbarn var travle for Sigfrid, og hun brukte tiden godt - hun sydde klær til barna, sydde om klær, og hun strikket plagg til alle. Hun bakte brød og var en mester på eplekaker. Jan hadde en sterk interesse i båt og fiske, og dro til lands store mengder fisk, som alt ble foredlet av Sigfrid, og puttet i store frysere. Hennes fiskekaker ble berømte langt ut over familien.

Hun delte interessen for sjø, fiske og båtliv med sin mann, og sammen ferierte de i skjærgården på Vestlandet årlig. På Vinnes i Bjørnafjorden var de årvisse gjester, og etterhvert også på Bulandet ytterst i Sognefjorden.

Hennes andre store interesse var barnebarn, som etter hvert ble 13 stykker, der en døde, og ettersom årene gikk de 15 oldebarna. Hun kunne med glede gjenfortelle utsagn og talemåter fra barnemunn, som avslørte en stor hengivenhet for den enkelte av barna.

Hun hadde sammen med Jan et sosialt engasjement. De var i mange år aktive i ulike sammenhenger i Strusshamn kirke. Dessuten underholdt de i mange år ukentlig for de gamle på sykehjemmet i Kleppestø, med kjente og kjære sanger.
Hun avslørte også - innad i familien - et talent for å imitere enkeltpersoner, og var et oppkomme av historier og anekdoter om små og store hendelser fra oppveksten i Hestetræet - som åpenbart bød på stor underholdning når hun fikk dreisen på å fortelle om det.

Hun ble enke da Jan ble alvorlig syk og døde i løpet av noen måneder i 2007. Selv om sorgen var stor, mestret hun tilværelsen bra. Hun administrerte selv bygging av tilbygg på huset, noe hun var stolt over.

Sigfrid hadde et blidt og imøtekommende vesen og evne til å komme i kontakt med alle. Og hun holdt daglig kontakt med familien sin, og daglig kontakt med viktige telefonvenninner, oftest gjennom kortere og til dels lengre telefonsamtaler.

For syv år siden syntes hun det var noe med hjertet - og hun fikk rett. Det medførte en hjerte-operasjon på Haukeland. Dette var en tøff påkjenning, hvor hun nær satte livet til. Etter dette ble hennes helse gradvis noe svakere.
Og det svake hjertet var da også årsaken til at hennes helse skrantet alvorlig det siste halve året, før hun måtte legges inn på Kleppestø sykehjem 4. mai.

I ukene hun var på sykehjemmet ble hun stadig svakere, men dagen før hun døde fikk hun sitt ønske oppfylt da personalet trillet sengen hennes ut i sola. Hun fikk på solhatt og solbriller - og koste seg med is i fineværet sammen med noen av sine kjære!

Hun var klar og trygg foran møtet med livets slutt.
Hun beklaget først og fremst at hun måtte skilles fra alle hun var så glad i. Og hun slo fast at hun ikke angret på noe i livet - og ville levd det samme livet om igjen om hun kunne.
Sigfrid døde fredelig formiddagen 10.juni med noen av sine nærmeste hos seg.

Vi lyser fred over Sigfrid Marie Vikøyr sitt gode minne.

Takk for gode minner med deg og Jan tante Sigfrid savner deg

Takk for mange og gode minner fra barndom og oppover med deg og onkel Jan. Hvil i fred.

Takk for fine minner Sigfrid,
Hvil i fred.

Kjære ynglingstanto mi️ ️ Så tomt i det fine røde huset med den koselige stemningen i stuen. Du ble alltid så glad når noen stakk innom, ja med skona på! Du likte en prat og du var så flink å bry deg og høre hvordan andre hadde det. Siste gang jeg var bortom deg var 23 april, du var ikke helt i form der du lå på den fine røde sofaen din. Men en ting måtte du vite....»Sei meg ein ting! Kor har du kjøpt blusen « et lite smil lå på lur....Åååå jeg savner deg allerede kjære ynglingstanto! Takk for koselige og gode minner som jeg gjemmer i mitt hjerte. Takk for fine samtaler på telefon . Takk kjære kjære ynglingstanto mi️♥️ Camilla .